tirsdag 5. mars 2013

Eventyret om den deilige prisessen

Vi takker Demokraten for godt valg av leserbrev!

Eventyret om den «attråverdige prinsessen» som ingen klarte å holde fingrene fra…

Det var en gang en liten landsby og i landsbyen bodde det en prinsesse, som var så deilig og attråverdig, at ingen klarte å vende blikket bort fra henne. Og som i mange andre landsbyer klarte heller ikke mennene å holde fingrene vekk. Året i gjennom var hennes ynde like praktfull, vår, sommer og høst, som vinter.

Hun fikk sitt første påtvungne sommerkyss, mens landsbyhøvdingen var på ferie og hans griske stedfortreder eglet seg innpå og visst ble det en liten episode som satte sine spor. Men som alle andre folkevalgte, ble dette dysset ned til intet. Etter denne episoden fikk sommerstedfortrederen ny tjeneste i hovedstaden blant landets lovvokterne (!) og prinsessen fikk være i fred i lang tid.

Så etter en tid prøvde landsbyens fjollete, solariumsbrune fotballgutter seg, men de fikk også nei. «Drømmerier, så teit og kun løpe etter en ball», sa hun og vrikket lett forførende til de alle i sitt lårkorte skjørt. Ingen av de fikk smake hennes deilige kropp, men de fikk fortsatt løpe etter lærkula, overbetalt av landsbyens folkevalgte og rike menn, selv om alle visste at dette ikke var til noen nytte for landsbyens ve og vel.

Med årene ble hennes ynde og utseende om mulig enda mer deilig, til og med byens fornemme fruer kom til å kalle henne en «lekkerbisken» og en «indrefilet». Prinsessen var ikke opptatt av slikt smisk og fortsatte sitt enkle liv. Hun elsket dyrene og fuglene og kunne bruke mange timer på og kun høre og se de på nært hold. Nesten som i eventyret oppsøkte fuglene henne og sang for henne verdens vakreste låter. Da var prinsessen som lykkeligst i livet.

Men lykken er ofte kortvarig, også for prinsessen. Byens grådigste menn, folkevalgte som rikmenn, bestemte seg for å gifte henne bort. Valget kom for dagen i landsbyens rådsal, prinsessen skulle giftes bort til landsbyen griskeste mann, en eldre, tykk og sukkerglad mann. Han hadde hele livet tjent penger på sukkerhungrige mennesker og kjøpt halve landsbyen av de folkevalgte for en billig penge. Så billig at gjentjenester og slett vennskap ikke var til å unngå. Den griske mannen ville imponere prinsessen med en egen japansk hage og store akvarier med all verdens sjødyr i fangenskap, betalt av landsbyens midler.

Og hun som elsket friheten og dyre- og fuglelivet over alt i verden! Prinsessen gråt sine tårer over det kommende giftemålet og visste verken ut eller inn, annet enn den fortred den falske lovens vokter en gang hadde gjort henne. Hun gråt og gråt, til en dag en fugl satte seg på hennes skulder og kvitret: «Aldri la noen gjøre deg fortred, du er for verdifull og unik for det!» Prinsessen var ikke dummere enn at hun visste at dette var kongens ord og egentlige lov i landet hun bodde i.  Og prinsessen reiste seg opp, med nytt mot, samlet byens folkevalgte og griske menn i skjønn forening i byens rådsal. Her utbasunerte hun: «Hør min vevre røst! La meg få være i fred! Jeg vil ikke ha noe å gjøre med noen av dere, jeg vil leve mitt liv i fred, er det for mye forlangt?»

De fleste visste hva som var rett og galt, og for en gangs skyld var det så åpenbart at ingen turde gå skammens vei, så de forble stumme og lot henne være i fred med fuglekvitteret sitt. Så måtte den feite sukkemannen lete opp en ny mø og fortsette å sutte på sin gamle karamell. Og se, landsbyens folkevalgte ble kanskje en liten tanke klokere og med færre «slette venner», med litt mindre griskhet som mantra, men det er vel for mye forlangt, selv i et eventyr!

Snipp, snapp, snute, vi får håpe at vår vakre «prinsesse» har livets rett! Leve Nabbetorpdammene! Skjønnheten må oppleves, og bevares for kommende generasjoner! Litt skremmende at noen har tanker om å tjene seg rike på en sjelden grønn lunge!

Med hilsen Narnte Asyl Bohemene, Østsiden, Fredrikstad, forkjempere for det verdifulle liv som ikke har en egen stemme, hvis en ikke tar seg tid til å lytte!

Greven av Nabbetorp – Gunnar Stromness-Andresen og Jarlen av Narnte – Kai Edvard Rønning